Neste poesislammer ut i vår uhøytidelige slam-intervju-spalte, er Lars O. Haugen.

Haugen er 43 år og bosatt i Vadsø.

Hva gjør du når du ikke poesislammer?
– Underviser på videregående skole og skriver tekster av ymse slag.

Hvor ofte holder du på med dette?
– Sjelden. Det er ikke så mange her i Finnmark som driver med slikt. Prøver å få til en opplesning en gang iblant, gjerne sammen med andre.

Når og hvorfor startet du med poesislam?
– Jeg startet rundt 2003-2004 med jazz&poetry/spoken word. Fordi jeg lette etter et uttrykk, og synes lyrikk fungerer godt som «øyeblikkskunst», et møte mellom tekst og publikum som er unikt og flyktig.

Kan du fortelle om din beste og din værste opptreden på scenen?
– Beste: Varangerfestivalen 2008, med Lars O. Haugens orkester. Etter en periode med opptredener som «kulturelt innslag» i forskjellige sammenhenger, gjorde vi en helaftens konsert for betalende publikum. Det gikk forbausende bra. Kan ikke komme på noen virkelig dårlige minner fra scenen.

Hva inspirerer deg til å skrive tekster?
– Spaserturer. Det er der ideer og tanker former seg til faktiske tekster. Tror det har noe med rytme og bevegelse å gjøre.

Vil du anbefale andre å drive med slam? Hvorfor?
– Ja. Fordi det bryter ned skillet mellom den som skriver og den som leser. At publikum kan være aktivt deltakende, er noe av det fineste med denne formen. Og så er det uhøytidelig og gøy.

Hvilken forfatter/poet ville du stått fast i en heis med?
– Øyvind Rimbereid, hvis jeg ville ha noen å diskutere poesi med. Ellers gjerne en som hadde heismontørfaget som dagjobb.

Har du et boktips?
– Lawrence Ferlinghetti: Et tankens Coney Island. Herlig, jazzet feel good-diktsamling fra beat-poesiens gode fe.

DelShare on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someone