Neste poesislammer ut i vår uhøytidelige slam-intervju-spalte, er Ron Røstad.

Røstad er 40 år gammel og bosatt i Tromsø.

Hva gjør du når du ikke poesislammer?
-Jeg jobber som frilans tekstforfatter og skribent, og har den siste tiden jobbet mest med spørsmål rundt byutvikling i Tromsø. Holder også skrivekurs i skoler og andre steder.

Hvor ofte holder du på med dette?
– Det er ikke så ofte lenger. Det kan gå et år eller to mellom hver gang.

Når og hvorfor startet du med poesislam?
– Tromsø-finalen under Ordkalotten i 2009. Jeg kom nummer to rett etter Therese Bakkevoll, som vant finalen i Oslo.

Kan du fortelle om din beste og din verste opptreden på scenen?
– Den beste må kanskje være da jeg ble norgesmester i 2010. Verst må være i Danmark i 2012 da jeg bestemte meg for å fremføre uten manus, men fikk hjerneteppe. Ingen katastrofe, men så har jeg heller ikke hatt noen virkelige skrekkopplevelser.

Hva inspirerer deg til å skrive tekster?
– Hjernen min kverner og kverner nesten konstant, og av og til kommer det noen poenger eller andre ting som ender opp i tekstene. Dette gjelder alle typer tekster jeg skriver.

Vil du anbefale andre å drive med slam? Hvorfor?
– Selvfølgelig. Det er kanskje den eneste muligheten for å stå på en scene hvis man ikke er utgitt forfatter, skuespiller eller musiker. Om ikke annet, er det bra for karakteren å gjøre noe man frykter.

Hvilken forfatter/poet ville du stått fast i en heis med?
– Oscar Wilde. Han ville kommet med en paradoksal one-liner som for eksempel at det eneste som er verre enn å bli sittende fast i en heis er å ikke bli sittende fast i en heis.

Har du et boktips?
– Le Corbusier: «The City of To-Morrow and its Planning.»