Neste poesislammer ut i vår uhøytidelige slam-intervju-spalte, er Ane Grydeland.

Grydeland er 42 år og bosatt i Tromsø. Hun vant NM i 2014, og deltok i VM i mai i år.

Hva gjør du når du ikke poesislammer?
– Da arbeider jeg som bibliotekar, prøver å være en så god mamma som mulig, og skriver lange romaner som aldri blir utgitt

Hvor ofte holder du på med dette?
– Har egentlig ikke drevet så mye med poesislam, men etter at jeg ble norgesmester har det bydd seg noen anledninger, og det er kjempegøy

Når og hvorfor startet du med poesislam?
– Jeg overvar en poesislam for første gang i 2012, da jeg var publikum på delfinalen i Tromsø. Jeg syntes det så gøy ut, og i 2013 stod jeg på scenen for første gang. Det er veldig fint å kunne dele det man skriver på denne måten, og få respons fra publikum – det får man jo ikke når man sender fra seg en trykt tekst.

Kan du fortelle om din beste og din verste opptreden på scenen?
– Jeg har egentlig ikke noen direkte dårlige opplevelser, men det føles ikke bra når jeg merker at jeg burde ha forberedt meg bedre. Nå i juni deltok jeg i VM i poesislam i Paris, og der var de andre deltakerne veldig, veldig flinke. Det gjorde meg selvfølgelig nervøs, men samtidig fikk jeg mye energi av at de andre var så gode, så jeg tror min opptreden der ble ganske bra.

Hva inspirerer deg til å skrive tekster?
– Småting i hverdagen. Prøver å ta utgangspunkt i en konkret situasjon, og skrive et dikt ut fra det.

Vil du anbefale andre å drive med slam? Hvorfor?
– Ja, hvis man skriver tekster man har lyst til å dele med andre. Det kan være skummelt, men det er jo en seier i seg selv å våge å gå opp på scenen og dele poesien sin med verden.

Hvilken forfatter/poet ville du stått fast i en heis med?
– Jeg har et snev av klaustrofobi, så jeg har egentlig ikke lyst til å stå fast i heisen med noen.

Har du et boktips?
– Haruki Murakamis «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping» kan anbefales hvis man liker å skrive eller løpe. Eller begge deler.